Her er merittlisten:

- 1956 - Torbay - Lisabon, 2. premie.
- 1960 - Oslo - Ostende, 2. premie.
- 1962 - Torbay - Bretagne-kysten - Rotterdam, 2. premie.
- 1964 - Lisabon-Bermuda, 4. premie
- 1966 - Falmouth- Skagen (100 års jubileum for Kongelig Dansk Yachtklubb), 1. premie.
- 1968 - Gøteborg- «Ocean Viking» i Nordsjøen - Kristiansand, 2. premie.
- 1980 - Fredrikshavn- Amsterdam, 4. premie.
- 1980 - Kiel - Karlskrona.

Som man ser er det blitt flere 2. plasser, og det betyr at Sørlandet har vært nære på å vinne ved et par anledninger. Nils Arntsen var overstyrmann i 10 år fra 1954 før han overtok som kaptein. I likhet med sine kjente forgjengere var han vant til å føre en skute som var uavhengig av motor. Han utviklet seg til å bli en dreven kaptein i disse kappseilasene.

Da Sørlandet kom med i seilasene, hadde skipet en dårlig økonomi som egentlig ikke tillot den slags «utskeielser». Skoleskipsinstitusjonen så seg ikke istand til å kunne makte utgiftene da det var snakk om å delta i den store internasjonale kappseilasen fra Torbay til Lisabon i 1956. Seilasen var omfattet med stor interesse i massemedia, og mange nasjoner stilte opp. Våre nordiske naboer Sverige og Danmark var bl.a. representert. Lenge var det fare for at ikke Norge kunne stille opp på grunn av skoleskipenes dårlige økonomi.

Man regnet med at dette kanskje skulle bli den siste store internasjonale seilskipsparaden, og det ville være blodig synd om sjøfartsstormakten Norge skulle utebli. For Sørlandet var det snakk om å reise 100.000 kronerekstra. Fædrelandsvennen, ved journalist Steen Benneche, tok på seg oppgaven å samle inn midler, og det skulle bli en kronerulling som virkelig forslo. Den nødvendige pengesummen kom inn og Sørlandet dro avsted. Innsatsen var upåklagelig. En 2. plass i det utsøkte internasjonale selskapet var jevngodt med seier. Det vanket hederlig omtale til skip og besetning, og det skulle vise seg at dette bare var starten på flere vellykkede kappseilaser. I 1960 var Sørlandet på nippet til å vinne.

Meldetjenesten var ikke så god den gang, og en stund var vi sikker på at vi hadde vunnet, men vi hadde ikke marginene på vår side, forteller kaptein Nils Arntsen.

Sail Training Association-regattaen i 1968 var av spesiell interesse for Sørlandet. Kristiansand var vertskapsby etter endt seilas som gikk fra Gøteborg-Ocean Viking i Nordsjøen - Kristiansand. Kongen ankom byen med sitt skip for å foreta premieutdelingen. Kristiansand fikk utmerket attest for et arrangement som ble avviklet på eksemplarisk måte. Kongen gjestet skoleskipene, og da han kom ombord på Sørlandet, ble han presentert for sitt eget navnetrekk i skipets gjestebok. Det var nesten på dagen gått 35 år siden han sist var ombord i Sørlandet, Kongen var godt orientert om Sørlandets resultater. Og han kunne forsikre seg om at skuta var like fin, messingen like skinnende, dekkene like nyskrubbet og offiserer og gutter i paradeantrekk, like smarte og stramme som dem som bemannet skuta for 35 år siden .

Kongen var godt orientert om turens begivenheter og var særlig interessert i en rå som måtte spjelkes under regattaen - det var et stykke sjømannsarbeide som Kongen visste å verdsette. Kongebesøket var turens høydepunkt for besetningen på Sørlandet, ingen tvil om det. Det var i det hele tatt noen strålende seildager i Kristiansand. Dessverre gikk førsteplassen fløyten i det Gorch Fock klarte å komme foran, men Sørlandets 2. plass stod det i høy grad respekt av.

‍

‍

Det absolutte høydepunktet ved disse Tall Ship Races var Sørlandets seier i 1966 ved 100 års jubileet for Kongelig Dansk Yachtklubb da seilasen gikk fra Falmouth til Skagen. Seilasen var på forhånd omfattet med stor interesse i mediene, og det ble en kappseilas som gikk ekstra raskt unna. I alt 27 fartøyer gjennomførte de 800 sjømil, ca. 1450 km, og Sørlandet ble vinner av fullriggernes race, den mest fornemme klassen. Norge triumferte stort med å ta de tre første plassene ved Sørlandet, Christian Radich og Statsraad Lehmkuhl. Deretter fulgte danskene med Danmark og Georg Stage. Det vanket gratulasjonstelegram fra Kong Olav og Kronprins Harald som fulgte med i det som skjedde, og Sørlandet var i fokus bl.a. i britisk TV som dekket racet. Hele landsdelen gledet seg over sku tas seier. Tusenvis av mennesker gav skipet en strålende mottagelse ved hjemkomsten.

- Vi var heldige denne gang, vi vant, sa en beskjeden Nils Arntsen som ved siden av å ha hell også la for dagen stor kløkt og dyktighet i disse seilasene. - Det viktigste av alt er at vi er kommet hjem igjen og kan overlevere alle disse guttene i god behold til foreldrene, mente han.

Og det er ganske bemerkelsesverdig at så mange unggutter - noen uvørne og litt bråkjekke, andre usikre og engstelige - kunne slippe fra sitt arbeid i rigg og rær, og i all slags vær uten et eneste alvorlig uhell i alle disse årene.

For folkene om bord på Sørlandet var Falmouth- triumfen et like stort høydepunkt som Operation Sail og verdensutstillingen i New York i 1964 da alle de tre norske skværriggerne «paraderte» samtidig ved samme kai.

Amerika-toktene står naturlig nok i ensærlig glans. Norge hadde i likhet med Chicago-utstillingen i 1933 ingen stand på verdensutstillingen i New York i 1964, men igjen veide det fullgodt opp med seil. At sjøfartsnasjonen Norge møtte med alle sine tre skværriggere, der alle andre land kom med en, og at de norske guttene var smårollinger mot de voksne kadettene på andre skip, spilte også en rolle. Derfor ble det nordmennene som dominerte bildet under festlighetene i New York. Tusener på tusener besøkte skoleskipene. En storstilt marsj opp Broadway artet seg som det rene triumftog for guttene og ble kanskje den største opplevelsen.

‍

‍

Elevenes ve og vel kom alltid i forgrunnen ved disse toktene, enten det nå var representasjon eller kappseilas. Sikkerheten kom først, og sikkerheten ble virkelig satt på en prøve under den verste stormen Sørlandet har vært ute i. Det skjedde søndag 21. september 1969. Som ut av en sekk slapp orkanen. Avisene måtte ta i bruk de helt store overskriftene for å skildre «århundrets orkan».

Det kan være interessant å se hva Fædrelandsvennens maritime medarbeider, Steen Benneche, skrev om det som skjedde:

«Den verste stormen vi har hatt på femti år!

Så var det da også litt av en storm. Gatene lå strødd med takstein i den utstrekning de ikke var fallt ned på parkerte biler. Veiene var stengt av vindfalne trestammer og telefon og elektrisitetsnett var feid sammen som et tustet iskesnøre. Taket blåste av gymnastikksalen på vår mest moderne og-formodentlig- mest kostbare skole. Det var livsfarlig for barna å gå til skolen den dagen.

På havnen lå 200 skip i nødhavn. 200 supermoderne kraftige skrog som imponerte oss og gav inntrykk av at de kunne hamle opp med hvilken som helst sjø, og med en maskinkraft som en skulle tro gjorde dem nokså trygge. Men under slikt vær - og ingen skal fortenke dem i det - fant de best å søke nødhavn. Joda, det var saktens litt å skrive om i avisene, det var stormreportasjer over alle førstesider.

Bare skoleskipet «Sørlandet» ble ikke nevnt. Ikke bortsett fra den vanlige notisen som innløper når den 40 år gamle skuten er på tokt. «Alt vel om bord» het det.

‍

«Sørlandet» lå midt i en stormpisket Nordsjø og slåss med grå bølger med hvite skumkammer. «Sørlandet» hev seg over i sjøene og vannet frådet rundt dekkskapper og lenseporter. I riggen pep det som et orgelverk, og de få seilene som kunne føres flagret sinnsykt i vindbygene. Alt vel om bord.

---

Vel, direkte hyggelig har det ikke vært om bord. Men «Sørlandet» er ikke bare førti år gammel, den er bygget på tusen års seilskuteerfaringer. I slike erfaringer inngår også stormdøgn slik de kan arte seg med femti års mellomrom. Så lenge man har plass nok på sjøen finnes der intet, bokstavelig talt intet vær som ikke er forutsett da kjølen ble strukket og skipet konstruert.

Befal og fast besetning kjenner skipet ut og inn. En Nordsjø-storm går fullstendig inn i rutinen. Kanskje var den litt verre denne gang. Kanskje var det nødvendig å kommandere 66 nybakte sjøgutter under dekk. Man klarte seg så inderlig vel med skipets faste folk . Et storseil spjæret, og kaptein Arntsen sa vel i den anledning noe svært upedagogisk . Men likevel, det er billigere å lappe et storseil enn å sette nytt tak på Grim skole. Og - det beste av alt - det er tryggere for 66 gutter om bord i en seilskute enn om de skulle begitt seg på skolevei når det blåser opp til storm.

Det har hver eneste av guttene visst. Det har de iallfall lært under et kortvarig førstereiskurs - man stoler på en god skute og en god skipper. Misunnelsesverdig har de ikke hatt det på en slingrende banjer hvor sjøsyken har krevd sitt. Så svært høye i hatten har de vel ikke vært da de ble kalt på dekk igjen for åsette seil. Men det er rart med det - med 10 knops fart og alle seil satt og med vannet surklende i spylgattene - ja da seiler man . Og når man er under tyve år så kan en frisk seilas forsone en med en sjøsyk natt.

Eller kanskje ikke. Kanskje har den verste stormen på femti år fått en og annen til åta sitt yrkesvalg til overveielse. Sjøen er kanskje ikke det rette for ham. Ingen skal bebreide ham det, det er en meget fornuftig overveielse. Men andre har lært, nettopp av stormnatten, at sjøen er det rette for dem. Sikkert riktig, det er med en meget positiv konklusjon på førstereiskurset at sjøguttene fra «Sørlandet» går i land.

Ingen grunn til å utbrodere det. Men i betraktning av all sensasjon som stormdøgnet har vært omgitt med, så har en lyst til å understreke det som ikke var sensasjon. Skoleskipet «Sørlandet» red stormen av uten andre kommentarer enn «alt ved om bord». 66 unge gutter befant seg midt i stormens sentrum - og var tryggere enn skoleungdommen i land. De kommer hjem som sjøfolk.

For en fremragende institusjon skoleskipet Sørlandet» er. En førti år gammel skute med en instruksjonsstab som i gjennomsnittsalder er langt yngre. Så kan jo alle forståsegpåere fortelle at hele skoleskipsinstitusjonen er gammeldags og at seilskute er et passert stadium i sjøfartsutviklingen.

Men make til skole har vi altså ikke - så får vi heller spandere et nytt storseil av og til.

* * *

Sørlandet har vært ute i hardt vær senere også. Skipet har bl.a. prøvd krefter med den såkalte 100 års bølgen. Det skjedde 4. juli 1984 etter at den hadde gått ut fra Kristiansand. Det var en dag med ruskevær, men ikke verre enn at alle skipsrutiner fortsatte som normalt. Ut på ettermiddagen ble skipet truffet av kjempebølgen som slo inn fra styrbord side og nærmest «landet» på babord side.

Bølgen oppstod liksom fra ingensteds og kom som et sjokk på de ombord. Flere elever ble skadet, men heldigvis ikke alt for alvorlig, selv om en jente pådro seg brudd i arm og legg foruten at en gutt fikk et stygt kutt i hånden. En del andre elever fikk mindre skrammer og slag, men slapp ellers fra det med forskrekkelsen. Skipet returnerte til Kristiansand slik at de skadede fikk behandling.

Skuta kom også fra det uten alt for store skader, men bølgen gav fra seg et «visittkort» langs skansekledningen på styrbord side som ble slått inn i hele sin lengde. En pick up redningsbåt og en livbåt på babord side ble skadet og måtte repareres. Ellers gikk alt bra.

Andre artikler i denne serien:

• Gavebrevet som ble en nasjonal kulturskatt
• En skole for livet
• Disiplin - orden - sjømansskikk
• De kom ned fra riggen og bemannet vår flåte
• Skole under seil
• "Det ble mannfolk av oss"
• Våre yngste vikinger
• "Fortsettelsesskole" for vordende sjøfolk
• Krig, okkupasjon, gjenreising
• Inspirasjon i kunsten
• Over og ut som skoleskip
• 14 år gammel deltok han i 1956 på Tall Ships Races
• I triumf - og orkan
• Kjente navn bak skuta

‍