2000-02-02

"Fortsettelsesskole" for vordende sjøfolk

Skoleskipet Sørlandet oppnådde status som «fortsettelsesskole for vordende sjøfolk», godkjent av Kirkedepartementet. I praksis ble dette en seilende sjømannsskole for gutter som ofte kom direkte fra folkeskolen uten annen ballast enn det denne skolen stod for. Om bord på «fortsettelsesskolen» ble elevene tilbudt praktisk undervisning i sjømannsskap, det vil si å lære å seile og mestre forholdene om bord på fullriggeren med de strenge krav til disiplin og plikter som ble stilt. I tillegg fikk elevene undervisning i teoretiske fag som f.eks. norsk, samfunns og helselære, lettere regneoppgaver etc. av lærere som måtte godkjennes av skoledirektøren. undervisningen viste seg i høy grad å være påkrevet særlig for de elevene som ikke hadde tatt skoleundervisningen på land særlig alvorlig.

Føreren av skoleskipet, G. Selmer Lindeberg, hadde forståelse for den kombinerte undervisningen. Av et avisinnlegg fra 29. juli 1929 er det tydelig at Sørlandets kaptein er tilfreds med de første resultatene av dette skoleforsøket til sjøs som senere andre skoleskip tok etter. Vi sakser fra innlegget til Lindeberg:

«Vi har nu i sommer rent forsøksvis begynt med denne undervisning, idet vi har hatt et par unge mennesker med oss i ferien, nemlig lektor Tønnesen og stud. med. Eyvind Evensen. Herrene har saa hatt guttene til undervisning paa banjeren naar været har tillatt det. Og jeg vil si at vi er blitt gledelig bestyrket i at ideen er god og nyttig. Guttene er interessert. Det gir litt avveksling, samtidig som de fullt innser gavnligheten av det. Vi har latt dem faa lette praktiske opgaver, som f.eks. aa svare paa følgende annonse: «En kvikk, opvakt skoleskibsgutt kan faa hyre som jungmann ombord paa vaart d/s «Norge». Ansøkning med utførlige oplysninger sendes til skibsreder N.N., Oslo.» Denne annonse blir diktert, og guttene skal skrive en ansøkning om jobben. Det viste sig at det kunde trenges aa faa litt kjennskap til hvorledes et slikt brev skulde skrives.

Saa tenker vi oss at gutten har faatt hyren og faar ordre til aa reise paa en opgitt dato. Herpaa skal han igjen svare og takke for hyre. Videre har medisineren hatt undervisning om det menneskelige legeme, førstehjelp, brudd av ben, spjelkninger, helselære, saarbehandling o.s.v. Alt meget nyttig og nødvendig for en ung sjømann aa lære. Kort og godt: Vi finner alle her ombord, at en saadan praktisk fortsettelsesskole som et skoleskib er med litt teoretisk undervisning, avpasset og inntatt i planen paa en skjønnsom maate, er en utmerket undervisning for den unge sjømann, og skolen har krav paa all den støtte den kan faa saavel praktisk som økonomisk.»·

Formann i skoleskipets styre, havnefogd Joh. C. Tønnesen var også en ivrig forsvarer av skoleskipsutdanningen. I et innlegg i Christianssands Tidende i 1929 heter det:

«Paa et skoleskib lærer de først og fremst ting som er absolut nødvendig, og som maa til for at skape en dygtig sjømand og tilveiebringe et godt forhold ombord mellem overog underordnede. De lærer disciplin, orden og renslighet baade med sig selv og med skibet. De lærer at vænne sig til og greie sig paa et skibsdæk, hvorledes et skib behandles og vedlikeholdes, de blir sjøvante, de lærer kompasset, at styre, morse og signalere, at sætte baat ut og ind, at ro og seile en baat osv. osv. Dertil lærer de almindelig sjømandsskap med spleising av wire og almindelig taugverk foruten mattelægging, litt seilsying, lage korkefendere samt en hel del ting, som vil komme dem tilnytte som fremtidige sjøfolk.

Alt arbeide skal utføres samvittighetsfuldt, punktlig og nøiagtig. De lærer at opføre sig høflig og sømmelig. Banding og daarlig tale blir ikke taalt.

Med hensyn til værdien av skoleskibsutdannelsen, sa en kaptein fornylig: Jeg regner med at de 5 maaneder paa et skoleskib er saa godt som 10 a 12 maaneder i almindelig koffardifart.

Naturligvis er der forskjel paa gutterne her som paa enhver anden skole. De som bruker tiden bedst, bringer det længst, den sak er klar. Vi har saaledes guter fra kuldet 1927' som allerede er forfremmet til matroser, og av dem fra ifjor som seiler som letmatroser, noget de ikke vilde kunne, hvis de ikke hadde gjennemgaat kurset paa skoleskibet.»

Sørlandet viste seg bokstavelig talt å bli en skole for livet for mange. I de harde 30-årene med arbeidsledighet og små utsikter for fast arbeid var det helt avgjørende for mange unge å få en jobb etter endt tid om bord. Blar man gjennom de lokale dagsaviser fra denne tiden ser man ofte at forhynng av skoleskipsguttene er omfattet med interesse. Avisene henvendte seg til formannen i skoleskipsinstitutusjonen med spørsmål om hvordan det gikk med skoleskipsguttene. Som ofest kunne han gi gode nyheter tilbake om at så og så mannge hadde fått jobb, men det hendte også at det ikke gikk så glatt som ønskelig kunne være.

På den tid var Krstiansands-flåten beskjeden, og det gjorde ikke forholdene lettere for å få forhyring. Et år ble det sendt rundt 200 skrivelser til redere sør for Trondheim med anmodning om å huske på guttene fra Sørlandet. Resultatet var ikke alltid sa godt, og det hendte at såvel rederstand som rederforbund, som hadde vist en slik positiv interesse for skoleskipssaken, ble kritisert for ikke å gjøre mer bruk av skoleskipsguttene enn . tilfellet var. Men utveier fantes. skoleskipsmstitusjonen fikk bl.a. istand en slags eksportordning av ungdommer til England. Mange ble sendt til det skandinaviske forhynngskontoret i Newcastle som hadde fått den engelske regjerings høytidelige tillatelse til å ta imot inn til tre skoleskipsgutter om uken for nå skaffe dem hyre på norske skip.

Foreldre som fikk guttene plassert om bord på Sørlandet følte ofte at framtiden var reddet for den unge poden. Engstelige var man nok for de unge spirene som skulle ut i den store verden, men det viktigste var dog at utsiktene for å få en jobb til sjøs var ordnet.

Takknemligheten fra opphavet kom ofte til uttrykk gjennom innlegg i avisen. Uten å ville hevde at nedenstående er representativt for hva foreldre flest følte, så gjengir vi det likevel som et av datidens aktuelle vitnesbyrd, skrevet høsten 1931 i Christianssands Tidende:

«Min søn B. har nok hat det godt ombord hos Dere. Det første han maatte ha ved hjemkomsten, var nye klær. Hans gamle bukser rak ham bare midt ned paa læggen, og mellom buksen og vesten var der en glipe saa stor som hos vor gamle høvding, statsraad Løvland da han var gjætergut. Ti gange raskere i ;endingen er han blit og der tindes ikke «nei» i hans mund, naar vi ber ham om et eller andet. Han har m.a.o. lært at lystre kommando. Jeg skulde ønske at flere landkrabber fik plads som elever i skoleskibene.

Gutten driver f.t. med havearbeide og vedhuging. Han orker m.a.o. ikke at gaa og slænge efter tjenesten ombord hos Dere. Efter to dagers ophold og frihet i hjemmet var hans stadige omkvæd: «Gid jeg var ombord i «Sørlandet» igjen.» - Tilslut min hjerteligste tak til Dere alle for bryderi og stræv med gutten min.»

‍