2020-04-13

Over og ut som skoleskip

Sørlandet var helt fram til utskiftningen av skipet i 1973 identisk med Sørlandets Seilende Skoleskips Institution som gav ca. 6400 gutter en grunnleggende opplæring til sjøs. I 1974 ble undervisningen flyttet over til «Sjøkurs». «Sørlandet» ble dermed «pensjonist» mot sitt ønske.

Disponent Anthony Gabrielsen var i mange år daglig leder av virksomheten ved skoleskipsinstitusjonen, og den mann som mer enn noen kjente alle sider ved driften av Sørlandet.

Etter krigen var det stor mangel på kvalifiserte sjøfolk til handelsflåten. Myndighetene slo i 1949 til lyd for at det burde settes i gang to måneders lynkurs vår og høst i tillegg til fem måneders regulær toktvirksomhet om sommeren. Erstatningsoppgjøret fra staten for de skadene som oppstod på skipet under krigen var heller dårlig. Samtidig gikk skoleskipskursene fra 1948 til 1953 med underskudd. Situasjonen ble etter hvert så vanskelig at skoleskipsstyret høsten 1953 måtte meddele Skipsfartens Arbeidsgiverforening at driften av skoleskipet Sørlandet stod i fare for å bli innstilt såfremt det ikke ble gitt økte bevilgninger til driften eller at inntektene ble større. Det opprinnelige skoleskipslegatet var da sunket til under 300.000 kroner og ble etter hvert spist helt opp. Det ble lite penger til reparasjon og vedlikehold, og ingenting til fornyelser. Skipet ble derfor mer og mer nedslitt.

Lynkursene fortsatte utover i 50-årene, og man kom etterhvert til enighet med staten om høyere godtgjørelse som gjorde at økonomien ihvert fall ikke ble dårligere. 2-måneders kursene ble etter hvert utvidet til 3 måneders kurs, senere 5 måneders kurs.

I 1964 tok skoleskipsinstitusjonen initiativet til en ny form for virksomhet. Skolemyndighetene i begge Agder-fylkene hadde gjennom flere år et meget vellykket samarbeide om utplassering og undervisning av ungdommer i 9. klasse som høstet mange lovord fra skole, foreldre og elever. På denne måten fikk ungdommene en interessant og spennende innføring i et maritimt miljø, og mange ble ganske sikkert motivert for å velge sjøen som yrke.

Her var Sørlandet igjen med på å lage skolehistorie. Den 9-årigeskole hadde ikke bare løst problemer for ungdommen, den hadde også skapt endel. Når guttene kom opp i 15-16 års alderen, var det mange som ble skoletrette,de hadde evner først og fremst i praktisk retning. For slike elever var 11 ukers sjøguttkurs om bord på Sørlandet litt av et sesam. De fikk gjennomgå vanlige grunnleggende sjømannsdisipliner, og de fikk seile. For mange ble det en motivasjon til å gå sjøveien for resten av livet.

Etter krigen var Sørlandet det eneste skoleskip som fremdeles kun hadde seil som fremdrift. De andre skoleskipene hadde fått installert motorer til framdrift. Dette gjorde at Sørlandet ofte hadde vanskeligheter med å være med på arrangementer som krevde anløp til bestemte tider. Først i 1959 hadde styret på dagsorden anskaffelse og installering av hovedmotor som ble en Petter Mc Laren diesel marinemotor 240 BHK. Med den lille hjelpemotoren kunne Sørlandet foreta tokt som tidligere hadde vært for besværlige, f.eks. gjorde skipet den lange turen inn Hardangerfjorden til Odda hvor seilskipsbesøket naturlig nok vakte stor oppsikt.

Etter hvert kom det signaler fra statsmyndighetene at de seilende skoleskip ikke lenger var så interessante til opplæring for en ny generasjon sjøfolk. De nye tekniske fremskritt i handelsflåten tilsa at en måtte skolere nye sjøfolk med en meget god og bred teoretisk utdanning kombinert med en moderne praktisk utdanning om bord. Det ble gitt tydelige signaler fra myndighetene om at man helst ønsket at Sørlandet skulle utgå som skoleskip.

Skoleskipsstyret ønsket imidlertid ikke å kvitte seg med Sørlandet. Det ble besluttet å finne muligheter for en kombinasjon skip og land skole som kunne møte de nye signalene om en mer moderne opplæring. Dette førte til at skolen gikk på land. Det skjedde i 1964, og det skulle vise seg å være et klokt og forutseende trekk i bestrebelsene på å opprettholde virksomheten som tydelig var utsatt. Den landbaserte virksomheten hadde en meget gunstig virkning på skolens videre utvikling.

Samtidig som institusjonen «gikk i land» meldte også et annet fundamentalt spørsmål seg. Var tiden kommet til å anskaffe et mer moderne skip som internat og undervisningsfartøy enn et seilskip, et fartøy som var mer up to date til moderne skipsfart?

I 1971 kom anledningen til å ta et endelig standpunkt.Arbeidsdirektoratets fartøy for voksenopplæring, M/S «Sjøkurs», var for salg. Kirke- og undervisningsdepartementet gav til kjenne at det var på sin plass å bytte «Sørlandet» ut med «Sjøkurs». M/S «Sjøkurs» var bygget i 1953, 677 brt., med 870 BHK Polar Diesel. Først i 1974 ble undervisningen flyttet over til «Sjøkurs». «Sørlandet» ble dermed «pensjonist» mot sitt ønske.