2000-01-24

Våre yngste vikinger

Her skulle Sørlandets tilstedeværelse bli forløperen for mange målrettede og eksportrettede norske PR-framstøt overfor Amerika. Vårt land hadde den gang liten anledning til å markere seg på denne verdensutstillingen, den største av alle slike utstillinger, men det ble etterpå sagt at skoleskipet veide opp for det Norge ikke maktet på annen måte.

Det berømmelige toktet er utførlig beskrevet i tekst og bilder i boken «Våre yngste vikinger», forfattet av læreren om bord, Oslomannen Aksel Akselson. Det ble også tatt opp en 16 mm film i det O.H. Loftesnes, som var sekretær i sjømannsmisjonen, påtok seg å filme tolket. Loftesnes gjorde i likhet med Akselson en fin jobb. Denne filmen er i god behold og er nå lydsatt av «Fullriggeren Sørlandets Venner» for framvisning hvor man måtte ønske det. Boken med de mange gode bildene, og filmen, er av stor historisk verdi. Her og nå skal vi bare tegne en rask skisse av Chicago-toktets betydning.

På den tid hadde Norge fire skoleskip. Av disse var Sørlandet det nyeste og største. Det vakte oppsikt da formannen i skoleskipsstyret, havnefogd Tønnesen, foreslo å legge Sørlandets tokt til Chicago i 1933. Ingen norske skoleskip hadde tidligere krysset Atlanterhavet. Uten risiko var det ikke, Sørlandets eneste maskineri var det elektriske lysanlegget om bord og en motor i en av livbåtene. To svære ovner på banjeren var neppe nok til å holde varmen hvis været slo seg vrangt. sikkerhetsmomenter manglet det ikke på. Til et slikt tokt trengtes det 50.000 kroner mer enn skipets vanlige årsbudsjett, men det ble ordnet av en raskt arbeidende finansieringskomite, til tross for at det dreide seg om svært mye penger den gang.

Dette bildet er tatt 31. mai under skoleskipets besøk i Montreal hvor myndighetene inviterte besetningen til en festmiddag.

Ferden ble et faktum. Og «våre yngste vikinger» under ledelse av kaptein Helge Brunsvik gjorde virkelig suksess på denne turen. Guttene ble mottatt som helter i Chicago hvor byens myndigheter og arrangørene av verdensutstillingen la seg i selen for å gjøre stas på de norske skoleskipsguttene.

De fikk bl.a. hilse på bilkongen, selveste Henry Ford, som stilte til rådighet 20 av sine nyeste modeller. Politiet holdt trafikken åpen for guttene gjennom storbyen . Her er noen utdrag fra boken hvor forfatteren forteller om populariteten til sjøguttene i utstillingsbyen:

Som reklame for Norge tror jeg «Sørlandet»s besøk ved utstillingen var meget nyttig.

«A Century of Progress» var en gigantisk utstilling, og de 100-150.000 daglige besøkende var spredt over et areal hvis utstrekning var noe slikt som 5 kilometer. Men «Sørlandet»s master og rær raget opp over bygningene og var synlige overalt: og om eftermiddagen og aftenen spredtes de hvitklædde guttene over terrenget. Og alle kjente dem-var man i flokken hørte man overalt ordene «the Norwegian Boys», «the Norwegian Cadets». Utallige var de som bad guttene om å stanse litt, så de kunde få tatt et billede av dem. Det var nok ingen der som trodde at Norge var hovedstaden i Danmark.

Og langt op i byen og dens utkanter visste de om oss - og det er nære på 4 millioner mennesker i Chicago. Det forbauset mig ofte på trikk og tog av ukjente mennesker å bli spurt hvad slags reise vi hadde hatt over Atlanteren og lignende. De fleste hadde vel vært på utstillingen, og avisene hadde skrevet om skuten helt fra vi kom i amerikansk farvann og før. Så var uniformsluen med «Sørlandet»s merke, de tre S'er i flagget - det samme flagg som vaiet på skipets stortopp - visittkort nok.

På de tider vi holdt åpent for publikum, var det alltid en masse mennesker ombord - naturligvis først og fremst norske, men også mange fullblods amerikanere, som vilde bese «det første fullriggede skib som hadde krysset sjøene». For mange av de norske var det som å sette foten på norsk jord efter årelangt fravær fra fedrelandet - det ble også sagt oss, og mange ble ikke trette av å snakke: Men det var ikke alle som snakket stort- mange var det også som gikk rundt i stillhet med sine tanker, så på alle billedene hjemmefra som var hengt op på banjeren, eller satt stille og så på skipet og guttene. De besøkende fikk med seg hefter med tekster og bilder fra Norge da de forlot skibet.

Guttene var populære på utstillingen, og jeg tror nok det kan sies at de representerte Norge på en måte som amerikanerne likte og samtidig sømmet sig sjøfartslandet som hadde 28 sendt dem. Presseuttalelser kan selvfølgelig være særlig elskverdige, men jeg tror disse linjer fra utstillingens offisielle bland «World's Fair. Weekly» om «Sørlandet» og guttene i grunnen gir et ganske godt billede av det virkelige forhold:

«Dette fullriggede skoleskib og de 90 kjekke lyshårede guttene er blitt en av utstillingens store attraksjoner... Å se disse guttene entre riggen - det er en ren labyrint av takkel og taug - og op til den 105 fot høie stortopp, er et syn som er verd å se. De er livlige som aper, og så sikre på sig selv som sjøulker fra gamle dager. Mindre selvsikre er de når det gjelder å finne vei i Chicago, men endel av dem kan snakke engelsk, og der er alltid frivillige førere til åta dem på deres daglige streiftog i fritiden. Chicagos store norske befolkning sparer sig heller ikke når det gjelder å skaffe guttene «a good time». Vakre damer kommer ombord på besøk. De er kjære gjester disse guttene ... »