2000-01-05

De kom ned fra riggen - og bemannet vår flåte

«De første skoleskipskull kom ned fra riggen og seilte ut som dekksgutter, jungmenn og kokker på steambåter og tankbåter og var glade til for hyren. Enkelte gikk til topps på broen og blev kapteiner og høyere skipsoffiserer i handelsflåten og i vår Kongelige Marine ... »Slik heter det i noen refleksjoner fra en av guttene som var om bord i de tidlige 30-årene, en av de mange med utferdstrang i blodet og lyst på sjølivets utfordringer. Vi tillater oss her å bla litt i de eldste årsberetningene for å gi noen glimt av hva som ble nedtegnet av inntrykk og tanker etter endt sesong, for øvrig i den språkdrakt som ble brukt. I disse årene besøkte Sørlandet en rekke havner i Østersjøen, Nordsjøen og Skagerak.

1928:
Av kapteinens rapport til rederiet fremgaar det, at skib og mandskap overalt, hvor de har været i sommerens løp, er blit mottat med den største imøtekommenhet og gjestfrihet. Særlig i Kjøbenhavn, Helsingfors og Bergen.

«I Kjøbenhavn», sier han, «tok den norske koloni med minister Huitfeldt og generalkonsul Koren sig av os og gav os alle nogen minderike dage. Likesaa hadde vi ca. 50 av koloniens medlemmer ombord til te og forfrisknmger.

I Helsingfors blev vi ogsaa mottat med den største gjestfrihet av konsul Hansen. Hele besætningen blev invitert til hans landsted ute i skjærgaarden, hvor vi tilbragte en herlig dag i de skjønneste omgivelser. Konsulen utførte ogsaa alle skibets forretninger gratis.

I Bergen hadde alle skoleskibene sat hinanden stevne de første dage av august. Her fik guttene anledning til at bese landsutstillingen, de deltok i kaproing med de øvrige skoleskibsgutter, var samlet til fest ombord i Bergens skoleskib «Statsraad Lehmkuhl», likesaa i «Den norske Broderkrets paa Havet». Alt var udmerket arrangert.»

Den 20. september fandt den aarlige opvisning sted paa Kristiansands havn. Under en 3 timers sjøtur til 8 n. mil utenfor Oksø fik de ca. 30 inbudte anledning til at se, hvad elevene i den korte tid av 5 maaneder hadde tilegnet sig av færdighet, orden, disciplin og hurtighed i vendingen. Elevenes sjømandsarbeider fremlagdes. Alt vandt de mange sjøkyndiges udelte bifald.

Samme eftermiddag var guttenes paarørende invitert til at være tilstede ved utdeling av vidnesbyrdene og for at motta den bibel, som guttene ifølge statuttene ved avgangen skal overleveres.

I 1929 skriver kapteinen i sin innberetning til styret:
«Guttene kom ombord Iste mai ved Balastkaien i Kristiansand hvortil skibet på forhånd var bragt fra sin oplagshavn i Ny Hellesund. Det var en fornøyelse å se hvor utmerket fartøiet hadde holdt seg under opplegget. Det var helt fritt for rust utenbords og innenbords, det var bare å vaske skibet rundt så var det som nymalt igjen. Et bevis på at det betaler sig å gi skuten en grundig overhaling med maling og oljing innen man går i oplag. Efter en grundig instruktion i rig og takkelasje på Kristiansands Havn gikk vi 26 mai til sjøs bestemt for Fredrikshavn. Vi fikk allerede første natt en liten kuling på oss, så vi måtte gjøre fast alle bramseil og storseilet. Mange av guttene var sjøsyke, men vi greide allikevel å gjøre fast alle seil og vende på hundevakten uten å purre ut. Det vil si med 3 voksne mann på dekk, og dette beviser at der er hjelp i guttene allerede første natt på sjøen ... »

Videre fortsetter kapteinen sin levende skildring om «Sørlandet»s representasjonsvisitter til Marinehavnen Horten til stevnemøte med 2 svenske skoleskip og de norske «Statsraad Lehmkuhl» og «Tordenskjold» under en kappseilas om «The Gold Cup». Her kommer også stud. med. Thiis Evensen ombord og den unge legen skulle også drive undervisning om bord i forskjellige boklige fag, såsom regning, norsk, helselære og sårbehandling for at vi kan få noen erfaring i hvorledes teoretisk under-visning kan innflettes i vår skoleplan med henblikk på fremtiden ...

Innlandet var også godt representert. I årenes løp var detmange gutter fra typiske jordbruks- og skogskommunersom fikk kontakt med sjølivet gjennom skoleskipet. Dettebildet viser en staut kvartett gutter fra Åseral, tatt i 1951.

««Sørlandet» synes å vekke begeistring overalt hvor det viser sin stolte rigg og det norske flagg. Skibet er som en hvit svane - og avisene i England skrev om «- vår gamle forbindelse og det gode vennskap landene imellem ». Der var ikke noe fremmed flagg de heller så på «Tynen» enn det norske - og Lord Mayor of Newcastle gav middag på The Country Hotel for alle mann, - et minne for livet » ... I Rotterdam gikk det likedan. «Sørlandet » fikk den fineste plass der var å få i hele byen, der hvor alle orlogsskiber pleide å ligge og som sådan blev vi behandlet, ingen tollvisitasjon, ingen utgifter av noe slag her heller - ( utenom lospenger som vi naturligvis måtte betale) ... » - skriver kapteinen.

Fra beretningen i 1930:
«Reisen over til Leith tok 7 døgn og var preget av godvær, men motvind og stille, så vi måtte krysse oss frem helt op til Leiths red.

Under vårt ophold her var vi i 2 dager den norske sjømannskirkens gjester. Vår elskverdige vert, sjømannsprest Sommer, arrangerte begge dager interessante kjørerturer gjennem de vakreste deler av Edinburgh med besøk i zoologisk have og likeså på det gamle, ærverdige «Edinburgh Castle» med minnehallen for verdenskrigens ofre. Siden var der fest i leseværelset, hvor også mange fastboende norske var tilstede.

1932:
Både den praktiske og den teoretiske undervisning har vært drevet som ifjor uten avbrytelse.

Vi mener å burde uttale at denne undervisningsmetode er meget utviklende for elevene, både åndelig og fysisk. Det synes også at denne metode å undervise på - praktisk-teoretisk - vinner mere og mere forståelse, idet nesten alle kommuner over hele landet på nogen enkelte nær bevilger på ansøkning de nødvendige skolepenger, for at ansøkeren kan delta i kurset.

Den undervisning i aritmetikk og utvidet regning samt engelsk som vi iår begynte med, har vært fulgt med megen interesse av elevene, og vi tror det skal vise sig, at det for dem som vil gå videre og søke optagelse på sjømannsskolene vil være til stor hjelp.

1933
- året for det store Amerika-toktet (se annet sted) stod det bl.a. å lese om dette toktet:

Overreisen til Montreal tok 31 døgn. Vi avseilte fra Kristiansand om morgenen den 29. april. Passerte Fail Hill den 2. mai. Var i ostkanten av Newfoundlandsbankene den 14. mai, hvor vi møtte en 5 dagers vestenstorm. Den 25. mai var vi 55 n. mil SSV. av øen St. Pierre (Newfoundlands sydkyst). Her påtraff vi s/s «Hada County» av Bergen, som tilbød fritt slep, hvilket blev mottatt. Den 27. om aftenen stoppedes ved Fathei- Point for los og sundhetsvesen. Til Montreal ankom vi den 30. mai.

I Atlanterhavet hadde vi adskillig kuling og storm. Vi fikk rik anledning til å prøve fartøiet.

Under hård lensing kunde hun slingre temmelig meget, men bevegelsene var jevne. Litt skvalp kunne det bli på stordekket uten at hun tok egentlig sjø over. Hun holdt akterskibet godt oppe, så livbåtene kunde henge utsvinget. Styringen falt aldri vanskelig.

Tildreiet for fulle eller sviktede undermersseil lå fartøiet godt, især når vi foruten stormmesanen også kunde føre revet kryss stengestagseil.

Det samlede antall besøkende ombord i sommerens løp var 24 a 25 tusen, hvorav ca. 13 tusen i Chicago.

Til slutt må jeg få lov å uttale min erkjentlighet overfor officerer og mannskaps aldri sviktende påpasselighet og omsorg, og min tilfredshet med elevenes mønsterverdige opførsel, hvilke egenskaper tilsammen med vårt vakre skib har bidratt i alt overveiende grad til at sommerens tokt blev, hvad jeg har grunn til å tro, meget vellykket.

Kristiansand i desember 1933
H. Brunsvik, fører

Mange av skoleskipsguttene var ikke svømmedyktige. Svømmeundervisning var derfor en del av «pensumet» om bordog ble gjennomført når anledningen bød seg i bra vær.

1934:
- og så over til 1934-årsberetningen:
Av årets elever er til idag 53 elever forhyret. Av disse er kun 4 an bragt her hjemme, de øvrige 49 er alle sendt over til Newcastle, hvor de er skaff et hyre ved vår inspektør, kaptein Marstrander.

For Oslo og Bergens vedkommende med sin store handelsflåte faller ganske naturlig forhyring av guttene anderledes lett enn her, hvor flåten er så ubetydelig i forhold. Vi er derfor dobbelt takknemlig for den adgang der er åpnet oss til å sende våre gutter til Newcastle. Dette lettes også betydelig ved at alle dampskibsselskaper på kysten og Bergenske på Newcastle gir 50% moderasjon på billetten. Derved får guttene reise fra Stavanger og oven for kr. 33,00- kosten innbefattet-og fra Kristiansand for kr. 39,80. Disse reisepenger gjør skoleskibsstyret utlegg for mot å få dem tilbake av guttenes trekk, når de har fått hyre. Dette er en ordning som alle parter synes vel tilfreds med.

Både den praktiske og den teoretiske undervisning har vært drevet som tidligere år uten avbrytelse. Vi mener å burde uttale at denne undervisningsmetode er meget utviklende for disse unge gutter.

1935:
Fra årsberetningen:
Den 6. juni avseilte vi for Liverpool, hvortil vi ankom den 27. Denne reisen blev en meget god trening for elevene, idet seilasen nesten hele veien foregikk i frisk motvind, tildels kuling. Dagboken viser baut skib 54 ganger. Såvel i Den engelske Kanal som i St. Georgskanalen var det ofte tett tåke, og det hendte ikke sjelden at farten av den grunn måtte minskes.

Sådan seilas i kuling og tåke, tvers på stortrafikken, kan jo by på litt spenning. Det var ikke fritt for at guttene også forstod det, enten de stod til rors, på utikk eller klare ved braser og skjøter, om hurtig manøvre krevdes. Og når stundom en koloss av en damper dukket frem av tykken for straks å forsvinne igjen, da var nok ikke ansvars- og pliktfølelse ukjente begreper lenger. Da blev det også klart for noen hver, hvorfor vi krever raskhet og påpasselighet av dem og hvorfor vi setter så stor pris på initiativ og rådsnarhet hos dem.

Det man under slike forhold opplever i løpet av en dag, fremelsker utvilsomt mere av virkelig gode sjømannsegenskaper enn ukers slit ved stasjonære skoler, hvorav vi besøkte noen senere på toktet.

I Liverpool blev vi meget godt mottatt av den norske konsul og vicekonsulen og av representanter for den norske sjømannsmisjon.

1936:
1936 var året for et ekstra spennende tokt til så fjerntliggende og nye mål som Madeira og Kanariøyene:

Den 8de juni efter komplettering og ombordtagning av varespirer, var vi atter sjøklare og lettet om morgenen for å seile til Las Palmas på Kanariøene.

Den 13de passerte vi Dover og den 17de Cape La Hague på franskekysten. Denne gang var vi heldige og slapp gj enn em Kanalen med kun ett døgns tåke.

«Portugiseren» lurte oss, men til gjengjeld fikk vi passaten allerede på høiden av Cape Vincent den 1st juli.

Den 5te juli om morgenen ankom vi til Las Palmas efter 27 døgn.

Vi blev meget elskverdig mottatt av den norske konsul, hr. Moniz med familie, og av våre landsmenn på stedet, familiene Adeler, Endsjø, Melsom, Skaurum, C.F. Staib og B. Staib.

Med konsulen som leder tok de hele skibets besetning med på en særdeles hyggelig kjøretur op til øens høider, hvor der blev rastet og kokt kaffe på skibets store kjele. Og mens vi ventet på kaffen, foretok vi små opdagelsesturer.

Her var det fruktplantasjer hvor man vendte sig. Bananer, appelsiner, druer, fikener. Vi fikk et uforglemmelig inntrykk av øens vidunderlige klima og dens vulkanske egenart. Man stod overveldet av det kjempearbeid som hadde gått foran denne overdådige frodighet opover på de tusener av kunstige terasser med sitt sindrike vanningssystem.

Efter en god kaffetår og mengder av kaker og bananer, som våre verter hadde fraktet med, returnerte vi med sang og godt humør. Innbyggerne i de små landsbyene vi passerte vinket livlig til oss. Konsulen med sin datter og de fleste medlemmer av den norske koloni gjorde oss den ære å motta vår innbydelse til en lunch ombord. Ved vår avreise sendte de ombord til oss en større beholdning av frukt.

Den 11. juli avseilte vi fra Las Palmas. Da vi allerede den 15de var på høiden av Madeira, hadde vi tid nok til også å besøke denne ø.

Den 18de juli ankom vi til Puncha! og lå der i 4 dager. Der var glimrende anledning til svømmeøvelser og båtøvelser. For at elevene også skulde få se litt av denne vidunderlige ø arrangerte skibet en kjøretur.

1937:
Leith var et kjent og populært omløpssted, om dette står det bl.a. å lese i årsberetningen fra 1937:

Den 22. august ankret vi på Leith-reden. Alt vel. Noe av det elevene gleder sig mest til og diskuterer livligst fra første dagen de kommer ombord, er turen til Leihtsfjorden, for det betyr nemlig å få kjøre gratis i fine biler rundt og bese alt vakkert og historisk i Edinburg, zoologisk have, Forth Bridge m.m.

Det er konsul Salvesen i Leith som står bak disse årvisse arrangements, foruten hvilke våre Leith-besøk vilde ha tapt meget av sin tiltrekning på guttene.

Sjømannsprest Hennig var også iår vår opofrende veileder på disse kjøre turene, og som vanlig sørget han for at de endte med festaften i kirkens leseværelse.

Den 28. august avseilte vi fra Leith, og efter en pen hjemreise ankret vi på indre Flekkerø havn den 1. september.

Den 31. mai lettet vi for Gøteborg. Efter en frisk seilass var vi under Vinga neste morgen, fikk los og fortsatte innover til elvemunningen, hvorfra Gøtaverkens taugbåt assisterte oss videre, inntil vi var vel fortøiet i bøiene.

Den norske konsul, herr Erichson, tok særdeles elskverdig imot oss, inviterte officerene til middag på «Lorentzberg», i teater, og tilsist forfriskninger i konsulens og fruens vakre hjem.

Vi fikk også en meget kjærkommen anledning til å stifte bekjentskap med mange av den derboende norske koloni, idet «Den norske Klubb» inviterte oss til middag i «Tradgårdsforeningen».

Hele besetningen fikk fri adgang til det store, rikholdige sjøfartsmuseum og til aquarium, samt til den vakre fornøielsespark «Liseberg », hvor alle elevene blev mottat tav Gotaverkens direktør, herr Eden, vist omkring og rikelig bevertet.

Gotaverken var forøvrig særdeles imøtekommende mot oss. Således fikk alle elevene en dag anledning til å komme inn på verkstedene, hvor der for tiden var flere norske skib under bygging eller reparasjon.

1939:
Det siste førkrigsåret under seil, 1939, bar preg av den overhengende trusselen om krig. I styrets beretning heter det:

På grunn av den i begynnelsen av september inntrådte europeiske krigstilstand blev den siste del av toktets program endel forandret, og måtte som det fremgår av rapportene foran, avsluttes nogen dager tidligere enn bestemt. De fleste av officerene, som for en stor del er marineofficerer og ellers i vernepliktig alder, blev nemlig innkalt til tjeneste, så vi måtte straks kalle skibet hjem og få det på sikker oplagsplass og avrigget.

Straks efter at skibet var oplagt og elevene og besetningen avmønstret, kom der istand en overenskomst mellem Den Norske Marine og skoleskibets styre om å leie skibet til losjiskib. Skibet blev så hentet av marinens folk og ligger nu i Horten.

Forhyringen av årets elever har også artet sig noget anderledes enn tidligere år. På grunn av krigssituasjonen har vi ikke kunnet sende nogen elever til Newcastle for forhyring. Der har derimot vært stor efterspørsel efter gutter her hjemme, men på grunn av krigsfaren er det flere som ikke ønsker å gå ut ennu. De som har villet ha hyre har vi skaffet plass.

«Midtskipsgast 125» som var om bord i 1932 har noen ettertankens ord å komme med fra «pioner-tiden» før krigen, harde år, men også gode år for mange av dem som kom om bord:

Ovenstående små korte glimt fra våre nu så fredelige «førkrigsår» mellem 1927-1940 er gått over i historien. De første skoleskipskull kom ned fra riggen og seilte ut som dekksgutter, jungmenn og kokker på steambåter og tankbåter og var glade til for hyren. Enkelte gikk til topps på broen og blev kapteiner og høyere skipsoffiserer i handelsflåten og i vår Kongelige Marine. -

Ingen skoleskipsgast vil nogensinde glemme nettene i køyene på banjeren. Det var trygge dekk over deg og de hundrede kamerater.

«Sørlandet» var et virkelig seilende skip. Og dertil en fullrigger som i mange år stod i en særklasse for skipskonstruktører. «Sørlandet» hadde ingen propell. Ingen sterk motor som kunne kjøre det opp mot en gjenstridig motstrøm i et rovær eller under en «Baut skip» mens forseilene blafret og vinden var skral. - «Hardt i læ» ropte styrmannen på akterdekket og da måtte skuta komme over på den «anden baug». Spenningen var til åta og føle på.

- «Sørlandet» kommer som en tolle ( tollepinne)» - sa seilmakeren Konrad Reise Arntsen fra Lillesand - «når du bare tar inn forseilene», la han til.

Når vinden sviktet og Sørlandet lå i «dauvann og stille» kommanderte offiserene guttene til livbåtene og den store motorbåten med sine 36 HK MARNA. Sammen med muskelkreftene greide vi mangen en gang å få sig i skuta til nattebrisen overtok.

Hundreder - ja tusener gutter, som idag er menn, følger ennu «Sørlandet»s kjølvann i tankene fordi kanhende nettopp derombord følte de fremtidens drømmer som sann lykke ...